Treningen gikk bra fram til midten av juli, men etter det så gjorde ferie og en liste med andre dårlige unnskyldninger at treningen ikke ble som ønsket. Det ble færre og kortere turer enn planlagt, men jeg klarte å opprettholde formen på samme nivå. Siste helga i august var det klart for Birkebeinerrittet, som ikke ble prioritert i år, og med 65 km sykkeltrening i løpet av sommeren, var målet bare å komme over fjellet, noe som gikk greit. Det viktigste var å fullføre trippelen uten å ta noe treningstid vekk fra løpinga.
Helgen etter fikk jeg gjennomført planen med både Furusjøen Rundt-løpet lørdag og Dragsjøen rundt søndag. I Furusjøen rundt merket jeg at jeg ikke hadde samme styrken i beina som jeg hadde under Birken i juni. Styrketrening er ferskavare som annen trening. Trøkket manglet også i Dragsjøen rundt, men jeg tok med meg resultater jeg var godt fornøyd med, med henholdsvis 9. og 2. plass totalt.
De siste ukene frem mot maraton måtte jeg få inn en langtur. Lørdagen uka før maraton kjørte jeg en drøyt 3 mil langtur på asfalt hvor jeg klarte å holde snittfarten jeg måtte ha for å klare 3:15 på maraton. Med en 3000-meter test dagen etter, og to rolige korte økter noen dager før maraton var jeg så klar som jeg fikk blitt.
Etter en god natts søvn hos søster'n i Oslo, og et par obligatoriske pit-stops på "kontoret" for å få ut rester av choritzo-pølser og annen mat tok jeg banen ned til sentrum hvor jeg møtte et par løpekompiser. Vi varmet rolig opp sammen og vi hadde litt taktikk-prat. Den siste tiden hadde jeg begynt å lure på om jeg kunne klare å krype ned mot 3 timer, og etter litt pep-talk ble vi enige om at jeg skulle gå for å følge fartsholderen på 3 timer, og så vurdere underveis hvordan det føltes. Om jeg kom til å føle at farten ble for høy, så skulle jeg bare slippe rolig og kontrollert.
Startskuddet gikk og vi som skulle følge 3-timermannen tråkket hverandre på tær og legger i kamp om å ligge så tett opptil fartsholderen som mulig. Jeg var veldig fokusert på å ikke gi meter i starten som ville være vanskelig å ta igjen senere. Etter vending på Skøyen føltes det helt greit, selv om fartsholderen hadde holdt en fart som var 3-4 sekunder raskere på kilometeren enn han strengt tatt skulle. Videre tilbake over Rådhusplassen og ut mot Sørenga var følelsen fortsatt god, og etter å ha rundet Botanisk hage gled jeg sakte, men sikkert fra fartsholderen. Nå hadde jeg skikkelig troen på at jeg skulle klare å komme under den magiske 3-timers grensen, selv med en liten "smell" på slutten.
Ved runding halvveis, på tiden 1:28:53, var også hele familien på plass som heiagjeng og langere av ekstra drikke. Det ga en ekstra boost ut på 2. runden. For å ikke miste farta fant jeg hele tiden nye rygger å følge mens jeg avanserte i feltet. Tilbake på Rådhusplassen føltes det fortsat bra, men etter 30 km begynte jeg å merke at syren begynte å bygge seg litt opp i beina, så nå gjaldt det å holde fokuset på å holde rytmen i gang. Det gikk fint rundt Sørenga og nå følte jeg at det kun var bakken opp ved Botanisk Hage som kunne ødelegge. Rett før jeg kom dit hadde jeg plutselig fått fartsholderen på 3 timer bak meg igjen. Tanken om at jeg hadde tapt fart uten å merke det ga en uggen følelse. Men da jeg fikk med meg at det var en ny fartsholder etter at han som startet måtte gi seg pga sykdom etter 29 km, ble jeg litt beroliget. Den nye fartsholderen holdt riktig tempo, men lå et drøyt minutt foran skjemaet. Bakken rundt Botanisk Hage var tung, tyngre enn på første runden, men med målet så nære klarte jeg å holde rytmen opp og over toppen og kunne slippe løs på vei ned igjen. Nå var det ingenting som kunne stoppe meg og jeg kunne bare nyte de siste kilometerne inn til mål.
God følelse etter å ha rundet Botanisk Hage for siste gang
Litt statistikk fra løpet :)
